Bokanmeldelse – «Den siste bjørnen i Vassfaret».

3. januar 2010 | By einberg | Filed in: aschehoug, bok, forskning, hjernen, skog.

1255080899000_Bj_rnejakt2_2854254510x510rDet nedarvede hatet mot rovdyr sammen med genetisk og kulturelt betinget jaktlyst, gjør bjørnedrap til den ultimate manndomsprøven. Hovedpersonen Espen Alm i boka «Den siste bjørnen i Vassfaret» av Tom H. Dalbak kan ikke skjønne denne blodtørsten, og spør flere ganger hva det er med mennesker som ønsker å drepe de vakre, kloke og sterke bjørnene.

Fra vaskeseddelen: «Den siste bjørnen i Vassfaret» er en beretning om tapet av en far og lengselen etter å bli verdens beste pappa. Samtidig er den en sterk hyllest til en villmark som er i ferd med å forsvinne.

Som født og oppvokst i Lierne, kjenner jeg meg igjen i skildringene fra Vassfaret, der mye av handlingen foregår. Lierne, som er et av kjerneområdene for den norske bjørnestammen, spiller også en rolle i boka. Selv om hensikten med kjerneområder er bevaring av rovdyr, ser man oftere trofebilder (som det ovenfor, hentet fra Nationen) i Namdalsavisa og andre lokalaviser enn av levende bjørner.

Innblandingen av far-sønn-forholdene kan i starten virke litt forvirrende for den som – ut fra bokas tittel – forventer en streit naturalistisk fortelling à la «Ut i naturen». Det samme kan hoppingen i tid og sted gjøre, men når man først får taket på fortellermåten, er det ikke noe særlig problem å holde tråden.

Det blir klart at hovedpersonen har problemer med virkelighetsorienteringen, og de blir større og større etter hvert som et havarert ekteskap gjør det vanskelig å holde kontakten med sønnen, som er det viktigste i livet hans. Dette gjør at både ledelsen ved Høyskolen i Buskerud, der han har en forskerjobb, og leseren etter hvert tviler på om hans observasjoner er virkelige.

Hva er forresten virkelig? Et menneske består av ca hundre billioner celler, hvorav opptil hundre milliarder er hjerneceller. Bevisstheten hos den enkelte lager en persepsjonsboble som beskriver virkeligheten slik den oppleves, og det hevdes av hjerneforskere at opptil 99 % av denne opplevelsen er skapt av hjernen selv. Dermed kan ulike mennesker ha veldig forskjellig oppfatning av hva som er virkelig, og det kan være vanskelig å avgjøre hva som er «sant» og «usant». Det kan godt tenkes at Espen Alm observerer bjørner i Vassfaret – kanskje ikke, kanskje gjør han innbrudd og raider hytter – kanskje ikke?

En ting er i alle fall sikkert: som leser humrer man godt når forfatteren raljerer med forskningsmiljøene, særlig innenfor høyskolesystemet. De viktigste e-postene handler om kopper og glass som forsvinner fra kantina og sosiale aktiviteter for ansatte. I forskningen er det pengene som rår, og uavhengig forskning virker som fremmedord når Viken Skog skal ha dokumentert at det ikke fins bjørner i Vassfaret, eller når en utbygger ønsker beviser for at det ikke fins salamandere i det planlagte byggefeltet. Høyskolens direktør har ambisjoner om at de skal bli Universitet i Drammen, men vi får følelsen av at det vil bli syltynne fagmiljøer.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload the CAPTCHA.